Samfunnsspeilet, 2/2017

Om opphopning av dårlige levekår

Syk, fattig og ensom?

Publisert:

Hverdagen innebærer i varierende grad belastninger og frihetsbegrensninger, slik som lav inntekt, dårlig helse og sosial isolasjon. En fjerdedel av den voksne befolkningen har problemer på minst to av de sju områdene: Arbeidsmarked, helse, økonomi, sosiale relasjoner, psykiske vansker, nærmiljø og bolig. 5 prosent har hele fire av disse problemene. Enkelte grupper opplever oftere enn andre problemer på løpende bånd.

Ikke uventet er det en sammenheng mellom problemer som hoper seg opp og hvor tilfreds man er med livet: Jo flere problemer, desto sterkere misnøye. Blant gruppene som i størst grad har mange problemer å stri med, finner vi sosialhjelpsmottakere, arbeidsuføre og arbeidsledige, enslige med barn og utenlandsfødte fra blant annet Afrika, Asia og Latin-Amerika.

Hva er opphopning?

«For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har» (Matteus 13.12). Dette, og lignende bibelsitater, har blitt brukt som utgangspunkt for å beskrive et viktig samfunnsfenomen: Økonomiske og sosiale fordeler og ulemper har en tendens til å bli selvforsterkende. Generelt kan opphopning eller akkumulering defineres som «..en prosess der ett eller flere objekter, enten de er ønsket eller uønsket, hoper seg opp, innenfor eller på tvers av interesseområder» (Ferraro & Morton, 2016, s. 1). Overføres dette til levekårsforskningen, kan vi studere opphopning innenfor en avgrenset levekårskomponent (slik som økonomi, for eksempel hvordan arvede midler og andre økonomiske fordeler tidlig i livsløpet gir avkastning seinere), eller vi kan studere opphopningen på tvers av komponenter. Det er særlig det siste som opptar oss i denne artikkelen. Et enkelt eksempel er sammenhengen mellom levekårskomponentene boforhold og økonomi. Sammenlignet med de velstående må individer med liten kjøpekraft i større grad ta til takke med de minst attraktive boligene. Liten kjøpekraft vil være særlig utslagsgivende hvis boligmarkedet er preget av sterk konkurranse, slik som i storbyene. Personer som bor i husholdninger med vedvarende lavinntekt, er sjeldnere boligeiere og har gjennomgående dårligere boligstandard enn befolkningen som helhet (Epland & Revold, 2016).

Hvem er mest utsatt for opphopning?

Vi har sett nærmere på velferdsproblemer innen de følgende sju komponentene: Arbeidsmarked, helse, økonomi, sosiale relasjoner, psykiske vansker, nærmiljø og bolig.

tabell-2017-05-08-01

Last ned tabell 1 som Excel-fil.

På grunnlag av avgrensningene angitt i tabell 1 lages det en indeks som teller opp antallet problemer en person har, som dermed vil variere mellom 0 og 7. De mest utbredte problemene, slik de er definert her, er knyttet til helse, nærmiljø og bolig, mens hvert av de øvrige omfatter om lag en tiendedel av befolkningen.

Når vi teller opp antallet problemer på de sju komponentene, har nesten en fjerdedel av den voksne befolkningen, 23 prosent, minst to problemer, en tiendedel har minst tre og omtrent hver 20. har minst fire. Mer interessant er imidlertid hvilke grupper som er mest utsatt.

Som figur 1 viser, er det framfor alt fem grupper som skiller seg ut:

  1. arbeidsledige
  2. arbeidsuføre
  3. personer med fødeland i Afrika, Asia, etc.
  4. enslige forsørgere
  5. de som tilhører en husholdning der noen har mottatt sosialhjelp i 2012.

Inndelingen i gruppe 1) og 2) er basert på den intervjuedes egen oppfatning av viktigste aktivitet på intervjutidspunktet. I alle disse gruppene har mer enn en fjerdedel minst tre problemer. Her er det verdt å merke seg at siden dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet inngår i indeksen, vil arbeidsledige og uføre nærmest per definisjon komme dårlig ut. I beregningen av problemindeksen for disse to kategoriene har jeg derfor tatt ut arbeidsmarkedskomponenten. Aller dårligst ut kommer sosialhjelpsmottakerne, der vel halvparten har minst tre problemer.

Det er tre sosiale og demografiske grupper som kommer særlig godt ut:

I) de som arbeider heltid

II) de som har utdanning på universitets- og høgskolenivå

III) eldre menn (67+).

I disse gruppene er andelen med minst tre problemer bare 4-5 prosent. Gjennomgående synker problemkonsentrasjonen med alderen, og unge kvinner er spesielt utsatt.

Figur 1. Andel med minst tre velferdsproblemer, i utvalgte grupper. 2013
Figur 1. Andel med minst tre velferdsproblemer, i utvalgte grupper. 2013
Andel
Sosialhjelpsmottaker 51
Arbeidsledig 36
Innvandrere fra Asia etc. 30
Enslig med barn 27
Ufør 26
Menn 67-79 4
Jobb heltid 4

En regresjonsanalyse, med sikte på å avdekke hvilke bakgrunnsfaktorer som alt i alt korrelerer sterkest med antallet problemer, bekrefter i hovedtrekk disse forskjellene (se Barstad (2016) for flere detaljer). I regresjonsanalysen inngår alder og kjønn, bostedsstrøk, fødeland, utdanningsnivå, selvdefinert økonomisk status (inkludert arbeidsledige og arbeidsuføre som egne kategorier) og familiesituasjon (par med og uten barn, enslige med barn, enslige uten barn). Alt annet likt er det framfor alt uføre og arbeidsledige som er overrepresentert blant dem som har mange problemer å stri med. Resultatene viser også at enslige med barn, samt utenlandsfødte fra Afrika, Asia, Latin-Amerika etc. er blant dem som kommer dårligst ut. Sosialhjelpsmottakere, som vi allerede har pekt på som særlig utsatt, inngikk ikke som egen kategori i denne analysen.

Problemene kan forsterke hverandre

Jeg har i tillegg sett nærmere på noen utvalgte kombinasjoner av problemer, og hvilke bakgrunnsfaktorer som korrelerer sterkest med disse. Den vanligste kombinasjonen er å ha nedsatt helse og liten tilknytning til arbeidslivet. Disse personene utgjør 5 prosent av den voksne befolkningen. Jeg har også tatt med noen kombinasjoner som kan tenkes å ha særlig uheldige konsekvenser for annen velferd. Én av dem er kombinasjonen nedsatt helse og dårlig økonomi. En kombinasjon som kan ha lignende negative konsekvenser, er andelen som har psykiske problemer og dårlig økonomi. En vanskelig økonomisk situasjon kan skape utrygghet og dermed bidra til å forsterke psykiske problemer, samtidig som disse problemene neppe gjør det lettere å håndtere økonomien på en god måte. Antakelsene om en slik gjensidig forsterkende effekt mellom fattigdom og psykiske problemer ble nylig bekreftet i en analyse av australske paneldata (Callander & Schofield, 2015). Jeg har også tatt med en kombinasjon av tre problemer: dårlig økonomi, dårlig helse og svake sosiale relasjoner («fattig, syk og ensom»).

Når disse problemkategoriene brukes som avhengig variabel i en serie logistiske regresjoner, viser de gjennomgående det samme bildet av gruppeforskjellene som beskrevet tidligere. Det er igjen arbeidsuføre, arbeidsledige, enslige forsørgere og personer med fødeland i Afrika, Asia etc. som er de mest utsatte gruppene. For den mest utbredte problemkombinasjonen, både vansker med helsa og med deltakingen i arbeidslivet, er lav utdanning særlig utslagsgivende. Utdanningsnivå har også en tydelig sammenheng med risikoen for å tilhøre «syk, fattig og ensom»-kategorien.

Størst problemer - minst fornøyd med livet

En mulig fordel med å studere hvordan velferdsproblemene hoper seg opp hos de samme individene, er at det kan gi et dypere og mer dekkende helhetsbilde av den enkeltes livssituasjon. I den grad opphopningsindeksen fanger opp en slik helhet, ville vi forvente en sterk sammenheng mellom indeksen og svar på spørsmål om tilfredshet med livet. I Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2013 ble den intervjuede stilt følgende spørsmål: «Alt i alt, hvor fornøyd er du med livet nå om dagen? Oppgi svaret på en skala fra 0 til 10, der 0 betyr svært misfornøyd og 10 betyr svært fornøyd».

I figur 2 kan vi se at det er en klar sammenheng mellom opphopningsindeksen og andelen som er relativt misfornøyd med livet. Utilfredsheten øker i takt med antallet problemer.

Figur 2. Andel som er lite tilfreds (<6 på skala 0-10) med livet, etter antall velferdsproblemer. 2013
Figur 2. Andel som er lite tilfreds (<6 på skala 0-10) med livet, etter antall velferdsproblemer. 2013
Andel
4+ 57
3 32
2 19
1 8
0 3

En lineær regresjonsanalyse, med livstilfredshet som avhengig variabel, viser at psykiske vansker forklarer mest av variasjonene i livstilfredshet. Men også nedsatt helse, økonomiske vansker og sosial marginalisering har vesentlig betydning, alt annet likt.

Mange og kompliserte årsaker

Opphopningen av ulemper og goder kan oppstå gjennom en rekke ulike mekanismer. Ett perspektiv som kan bidra til en forklaring, er den såkalte ressurs-arenamodellen i norsk levekårsforskning. I modellen forstås levekår som et produkt av ressursene individet har tilgang til, samt strukturelle egenskaper ved arenaene som ressursene brukes på. Ressurser gir tilgang til arenaer, slik blant annet høy utdanning eller god helse er ressurser som letter tilgangen til arbeidsmarkedet som levekårsarena. Fordelingsmekanismer på arenaene (for eksempel representert ved forskjeller i helseskadelig arbeidsmiljø mellom yrker) vil også ha betydning for hvilken levekårsfordeling som blir skapt av samspillet mellom ressurser, seleksjon og arenaegenskaper. Fordelingen av levekår vil i sin tur representere et nytt sett av ressurser, som igjen virker styrende på tilgangen til arenaer (Finansdepartementet, 1993, s. 44-45). Her er det lett å se hvordan det kan oppstå onde og gode sirkler. For eksempel kan lav utdanning eller dårlig helse gjøre det vanskeligere å komme inn på arbeidsmarkedet eller få tilgang til de best betalte jobbene, særlig i en situasjon med lavkonjunktur. Hvis det bidrar til at disse gruppene oftere er arbeidsledige eller står utenfor arbeidsstyrken enn gjennomsnittet, vil det redusere deres framtidige sjanser på arbeidsmarkedet, blant annet fordi arbeidsgivere er skeptiske til å ansette personer med «hull i cv’en» (Birkelund, Heggebø, & Rogstad, 2016).

Ressursene kan være individuelle, slik som helse og utdanning, men også sosiale, knyttet til nettverket den enkelte inngår i. Arbeidsledige kan for eksempel nyte godt av informasjon om ledige jobber som sirkulerer i nettverket av kontakter. Nettverkseffekter vil i noen tilfeller bidra til å forsterke individuelle ressursforskjeller: Hvis rike og høyt utdannede i hovedsak omgås andre i samfunnets toppsjikt, kan det under visse forutsetninger gi enda større avkastning av disse ressursene (Barstad & Sandvik, 2015, s. 18-19). Nettverkseffektene har sammenheng med «the homophily principle», at mennesker har en tendens til å danne nettverk med personer som de likner, og som har samme egenskaper som dem selv, av demografisk, sosial eller økonomisk art. Merk at homofili har en langt videre betydning på engelsk enn på norsk (DiMaggio & Garip, 2012, s. 97-98). Et eksempel på dette prinsippet er tendensen til homogami, at «krake søker make», på ekteskapsmarkedet (Dommermuth, Hart, Lappegård, Rønsen, & Wiik, 2015, s. 46-47). En slik tendens vil, alt annet likt, bidra til å forsterke ressursforskjellene på husholdningsnivå.

Andre samfunnsforskere har pekt på at en mangel på viktige velferdsgoder kan ha psykologiske konsekvenser som bidrar til at en ikke kommer ut av situasjonen. En alvorlig mangel på noe, enten det er tid, penger, eller sosiale relasjoner, fanger oppmerksomheten og reduserer evnen til å fokusere på andre ting i livet (Mullainathan & Shafir, 2013). Den kognitive kapasiteten og evnen til kontroll og planlegging blir mindre.

Noen grupper i samfunnet er særlig utsatt for stigmatisering og negative fordommer, såkalte stereotypier. Stereotypiene kan fungere som selvoppfyllende profetier. Medlemmer av de stigmatiserte gruppene kan for eksempel gjøre visse oppgaver dårligere enn andre fordi de er redde for å bekrefte de negative oppfatningene (Appel, Weber, & Kronberger, 2015; Lamont, Swift, & Abrams, 2015). Gruppene som er utsatt for fordommer, kan også oppleve at det er håpløst å kjempe imot, og at de uansett ikke har de samme mulighetene som majoritetsbefolkningen. Kvalitative intervjuer med norsk innvandrerungdom tyder på at enkelte av dem ikke har noen tro på at det nytter å ta utdanning, på tross av evner og interesse: «..hvorfor skal jeg ta utdanning når jeg uansett kommer til å ende med å kjøre taxi?» (Rogstad, 2016).

Hvorfor er det viktig å forske på opphopning?

Det er i hvert fall fire grunner til at det er interessant å studere opphopningen av dårlige levekår: 1) For det første kan opphopningen ses i sammenheng med velferdsstatens kjerneoppgaver. En av målsettingene med trygdeordningene er å forhindre økonomisk utrygghet når personer rammes av livshendelser som sykdom og arbeidsledighet.

2) For det andre er det, som allerede nevnt, grunn til å tro at problemer kan forsterke hverandre. Helheten er mer enn summen av delene. Den kjente Stiglitz-kommisjonen hevdet i sin tid at det er nødvendig å ha både et minstemål av inntekt og god helse for å fungere i samfunnet (Stiglitz, Sen, & Fitoussi, 2009). En som unnlater å se disse komponentene i sammenheng, ser dessuten bort fra de ekstra problemene som personer som både er syke og fattige, står overfor. På tilsvarende måte overses også de ekstra fordelene som friske og rike nyter godt av.

3) En tredje grunn er at opphopningsperspektivet kan bidra til å redusere faren for fragmentering og «silotenkning» i politikken. Hvis eksempelvis mange arbeidsledige også har helseproblemer, er det ikke sikkert at rene arbeidsmarkedstiltak er tilstrekkelige for å sikre deltakingen i arbeidslivet. Kanskje også helsefremmende tiltak må settes inn.

4) En fjerde og siste grunn er at slike undersøkelser kan bidra til å identifisere de dårligst stilte i samfunnet. Wolff og de-Shalit (2007) argumenterer for at de dårligst stilte nettopp er dem som opplever en opphopning av de viktigste velferdsproblemene, og at det er situasjonen for denne gruppen som politikken bør prioritere.

Framgangsmåte og datagrunnlag

Det finnes flere tilnærmingsmåter til studiet av opphopning av dårlige levekår. I denne artikkelen har jeg tatt utgangspunkt i en metode som innebærer at en kartlegger enkeltindividers situasjon på en serie velferdsdimensjoner, og teller opp antallet problemer som individene er utsatt for. Datagrunnlaget er Levekårsundersøkelsen EU-SILC 2013. Netto utvalgsstørrelse var 6 140 personer, og frafallet 48 prosent.

I en analyse av hvordan problemer hoper seg opp hos de samme individene, er det naturligvis av avgjørende betydning å finne gode mål på disse problemene. Det er en vanskelig oppgave. Ut fra hvilke kriterier kan et aspekt ved livssituasjonen sies å utgjøre et problem? I valget av problemer, og hvordan de skal avgrenses, har jeg tatt utgangspunkt i tidligere forskning og statistikk, og antakelser om hvilke velferdsproblemer som har særlig uheldige konsekvenser for livssituasjonen (Wolff & de-Shalit, 2007). Rapporten som denne artikkelen bygger på, gir en mer utførlig begrunnelse (Barstad, 2016). Det er viktig å være oppmerksom på begrensningene som datagrunnlaget representerer:

Hvilke problemer kan inkluderes?

Hvor lett er det å skille mellom dem som har problemer og dem som ikke har det?

Resultatene må tolkes med varsomhet

Analysen jeg har presentert i denne artikkelen, har flere begrensninger som gir grunn til å tolke resultatene med forsiktighet. Datagrunnlaget har ikke gitt mulighet til å ta med den fulle bredden av velferdsaspekter, og noen av aspektene er definert på en mindre tilfredsstillende måte. For eksempel gir ikke spørsmålene om helse grunnlag for å skille mellom psykisk og fysisk helse. Det kan bety at korrelasjonen mellom dårlig helse og psykiske problemer er overdreven, siden en psykisk lidelse både kan oppfattes som et helseproblem og et psykisk problem. I andre sammen-henger er det ikke gitt hvordan problemet skal defineres, selv med dekkende informasjon. Hva er en vanskelig økonomisk situasjon? Skal det defineres med utgangspunkt i objektive eller subjektive kriterier? Jeg har i noen grad prøvd ut alternative definisjoner av dårlig økonomi, for eksempel basert på inntekt (inntekt under 60 prosent av medianinntekten per forbruksenhet), og finner da at noen konklusjoner endres. Korrelasjonen med andre levekårsproblemer blir svakere, og enkelte grupper (eldre 80+) kommer dårligere ut når en bruker objektive mål framfor de mer subjektive deprivasjonsmålene. Men selv når en holder problemkombinasjoner som ikke omfatter dårlig økonomi utenfor, er det gjerne de samme gruppene som kommer dårlig ut.

En ytterligere begrensning er at jeg har valgt å legge vekt på problemer framfor fordeler, eksempelvis fordelen ved å være både rik og frisk. Endelig ville det vært bra om en også hadde studert opphopningen av problemer på andre nivåer enn det individuelle. Akkumuleringen bør studeres som en prosess på flere nivåer, som i tillegg til det individuelle omfatter familie, nabolag, lokalsamfunn og større enheter som region og stat (Ferraro & Morton, 2016).

På tross av begrensningene stemmer funnene fra denne analysen godt med tilsvarende undersøkelser i inn- og utland, slik jeg har vist i rapporten som denne artikkelen bygger på (Barstad, 2016). Tidligere har for eksempel Tor Morten Normann laget en indeks for levekårsproblemer, og skilt ut en gruppe «levekårsfattige», på grunnlag av EU-SILC-undersøkelsen 2007 (Normann, 2009a, 2009b). Blant gruppene som var særlig utsatt for både levekårsfattigdom og inntektsfattigdom, var sosialhjelpsmottakere, aleneboende minstepensjonister og innvandrere fra Asia, Afrika etc.

Litteraturliste

Appel, M., Weber, S., & Kronberger, N. (2015). The influence of stereotype threat on immigrants: review and meta-analysis. Frontiers in Psychology, 6, 90015. doi: 10.3389/fpsyg.2015.00900

Barstad, A. (2016). Opphopning av dårlige levekår: en analyse av levekårsundersøkelsen EU-SILC 2013 (Rapporter 2016/32). Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/285523

Barstad, A., & Sandvik, L. (2015). Deltaking, støtte, tillit og tilhørighet : en analyse av ulikhet i sosiale relasjoner med utgangspunkt i levekårsundersøkelsene. (Rapporter 2015/51). Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/248399

Birkelund, G. E., Heggebø, K., & Rogstad, J. (2016). Additive or Multiplicative Disadvantage? The Scarring Effects of Unemployment for Ethnic Minorities. European Sociological Review, 33(1), 17-29. doi: 10.1093/esr/jcw030

Callander, E. J., & Schofield, D. J. (2015). Psychological distress and the increased risk of falling into poverty: a longitudinal study of Australian adults. Social Psychiatry and Psychiatric Epidemiology, 50(10), 1547-1556. doi: 10.1007/s00127-015-1074-6

DiMaggio, P., & Garip, F. (2012). Network Effects and Social Inequality. Annual Review of Sociology, 38, 93-118. doi: 10.1146/annurev.soc.012809.102545

Dommermuth, L., Hart, R. K., Lappegård, T., Rønsen, M., & Wiik, K. A. (2015). Kunnskapsstatus om fruktbarhet og samliv i Norge (Rapporter 2015/31). Hentet fra https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/_attachment/232700

Epland, J., & Revold, M. K. (2016). Vedvarende lavinntekt. I E. L. Omholt (Red.), Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper 2016. (Rapporter 2016/30) (s. 35-61). Hentet fra https://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/_attachment/281093

Ferraro, K. F., & Morton, P. M. (2016). What Do We Mean by Accumulation? Advancing Conceptual Precision for a Core Idea in Gerontology. J Gerontol B Psychol Sci Soc Sci. doi: 10.1093/geronb/gbv094

Finansdepartementet. (1993). Levekår i Norge : er graset grønt for alle? : utredning fra et utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon av 4. desember 1992 ; avgitt til Finans- og tolldepartementet 5. mai 1993 (NOU 1993:17). Oslo: Statens forvaltningstjeneste

Lamont, R. A., Swift, H. J., & Abrams, D. (2015). A Review and Meta-Analysis of Age-Based Stereotype Threat: Negative Stereotypes, Not Facts, Do the Damage. Psychology and Aging, 30(1), 180-193. doi: 10.1037/a0038586

Mullainathan, S., & Shafir, E. (2013). Scarcity : why having too little means so much. London: Allen Lane.

Normann, T. M. (2009a). Fattigdomsrisiko : en levekårstilnærming (Rapporter 2009/11). Hentet fra https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/rapp_200911/rapp_200911.pdf

Normann, T. M. (2009b). Inntektsfattig eller levekårsfattig? : det vanskelige fattigdomsbegrepet. Samfunnsspeilet, 23(2), 12-19. Hentet fra https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/inntektsfattig-eller-levekaarsfattig

Rogstad, J. (2016). "Hvorfor skal jeg ta utdanning når jeg uansett ender med å kjøre taxi?". I K. Reegård & J. Rogstad (Red.), De frafalne. Om frafall i videregående opplæring. Hvem er de, hva vil de og hva kan gjøres? (s. 131-153). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Stiglitz, J. E., Sen, A., & Fitoussi, J.-P. (2009). Report by the commission on the measurement of economic performance and social progress. Hentet fra http://www.communityindicators.net/system/publication_pdfs/9/original/Stiglitz_Sen_Fitoussi_2009.pdf?1323961027

Wolff, J., & de-Shalit, A. (2007). Disadvantage. Oxford: Oxford University Press.

Kontakt